NTNU SVT-fakultetet Pedagogisk institutt Til NTNUs hovedside

 

Tilbake til Hans Petter Ullebergs hjemmeside


Individ - samfunn: Sosialisering

Forelesninger SVPED 100  Pensumdekning: P Aasen: Atferdsproblemer kap 1, 6, 12, 14

Sosialisering er en betegnelse for en prosess. Anthony Giddens sier det slik:

«Sosialisation is the process whereby, through contact with other human beings, the helpless infant gradually becomes a self-aware, knowledgeable human being, skilled in the ways of a given culture.» (Giddens 1993, s. 87)

Kort sagt: sosialisering er prosessen som gjør det kulturløse og biografiløse barnet til samfunnsdeltaker.

Sosialiseringsprosessen vil bidra til utvikling av:

«En vellykket sosialisering innebærer at individet tilegner seg kunnskaper og verdier som gir mestrings- og handlingsgrunnlag i forhold til de krav, utfordringer og muligheter som individet vil møte i sitt miljø. Individet oppnår m.a.o. samfunnsmessig kompetanse og føres inn i et verdifellesskap.» (Aasen 1987, s.9)

Vi kan betrakte sosialisering som en interaksjonsprosess der samfunnet overtar individet og individet overtar samfunnet.

Først og fremst vil sosialisering dreie seg om personlig utvikling og læring. Men sosialisering dreier seg også om tilpasning, innordning, reproduksjon og sosial kontroll. Ut fra dette ser vi at det eksisterer et spenningsforhold mellom INDIVID og SAMFUNN. Sosialisering omhandler også motstand fra individer og grupper mot enkelte former for innordning og underordning. Vårt handlingsrom som individer i verden og kulturen er sammensatt av materielle, sosiale og kulturelle mønster, og dette handlingsrommets innhold får følger for vår identitesutvikling og kompetansetilegnelse.

Sosialiseringsarenaer: hjem, skole, arbeidsliv, fritid osv.

Primær sosialisering er gjennomgripende og total, og former hele personligheten. Den sekundære sosialiseringen bygger på den primære, og er en del-sosialisering som vi for eksempel trenger for å fylle bestemte roller eller rollefunksjoner.

Dette reiser igjen en problemstilling rundt graden av kontinuitet og konsistens mellom den primære og sekundære sosialiseringen, som både mellom ulike samfunn og ulike samfunnsgrupper og -klasser kan regnes med å variere fra fullt samsvar til fullstendig mangel på samsvar.

Sosialiseringsprosessen kan samtidig ha både en intensjonal og en ikke-intensjonal side.

Det er vanlig å si at sosialiseringen har to sider. Formell og uformell sosialisering. Sosialiseringen kan betraktes som samfunnets overtakelse av individet og individets overtakelse av samfunnet.

Med ‘sosialiseringspraksis’ menes offisielt fremsatte og aksepterte sosialiseringsmål og den praktiske realisering av disse. Med ‘sosialiseringsprosess’ mener vi den totale og faktiske sosialisering, uansett om den er positiv eller negativ sammenliknet med samfunnet oppdragelsesmål. Med utgangspunkt i denne distinksjon/skillet, er det teoretisk mulig å skille mellom ‘faktisk sosialisering’ og samfunnets ‘anerkjente sosialiseringsmål’.

Berger og Luckmann: Sosialiseringen er en dialektisk prosess som består av objektivisering, eksternalisering og internalisering. Essensen i dette er at mennesket former og skaper samfunnet. Samfunnet fremstår som en objektiv erfaring som gjennom sosialisering blir internalisert i mennesket. Endringer i samfunnsstrukturen påvirker sosiale relasjoner og sosialisering, hvilket igjen påvirker individets egenutvikling (jeg-utvikling) og utformingen av dets sosiale karakter. Dette virker igjen inn på bestemmelsen av morgendagens samfunn.

Tendensene i dagens samfunn er at den sosiale mobiliteten (flytting, kommunikasjon osv.) og oppløsning av sosiale nettverk (alenefamilier, skilsmisser, generasjonskløfter m.m.) er med på å skyve sosialiseringsansvaret fra familien og nabolaget/nærmiljøet over mot sekundære, formelle og uformelle sosialiseringsagenter og -arenaer, og kan sies å bidra til å skape avstand mellom generasjonene. På flere måter gjør dette sosialiseringen av den oppvoksende generasjon mer vanskelig nå enn før. I den forbindelse er skillet mellom primær og sekundær sosial kontroll å betrakte som viktig.

Innenfor et slikt samfunnshistorisk perspektiv er en ikke opptatt av å analysere barns og unge identitetsarbeid og sosialisering, gjennom betydning av enkeltstående variabler, men se på de kvalifikasjonskrav og rammer som vi tolker våre liv inn i, og hvordan disse forandrer seg historisk.

Med bakgrunn i et slik perspektiv, vil det i en analyse legges vekt på tre virkelighetsnivå :

I vår del av verden har det skjedd en gradvis utvikling mot det vi kan kalle et stadig mer komplekst samfunn.Vi kan si følgende om samfunnsutviklingen: sammenhengen mellom arbeid, kompetanse og kulturell tilhørighet er brutt.Opprettelsen av formelle sosialiseringsinstitusjoner er å betrakte som en kompensasjon for de allmenndannende prosesser som gikk tapt med overgangen fra et enkelt til et komplekst samfunn.Barnehage og skolen fungerer slik sett koordinerende og sørger for at samfunnsmedlemmene får et felles erfaringsgrunnlag, felles forståelsesrammer, interesser, målsettinger og normer.

Kort oppsummert så vil vi kunne si at i et samfunnshistorisk perspektiv på sosialisering og sosialiseringsprosessen, legges det vekt på å forstå barn og unges situasjon og utvikling gjennom erkjennelsen av at de samfunnsmessige erfaringene «kryper under huden på den enkelte».

Vår samfunnsgjørelse er også en innvielse i noen felles verdier og normer. Samfunnsutvikling og kulturens utvikling danner grunnlag for at oppfatninger av verdier, holdninger og moral endres. Er det i hele tatt mulig å oppnå konsensus om hvilke normer som bør gjelde i et pluralistisk samfunn? Og hva er det som er «normalt»?

Med utgangspunkt i kulturelle konfliktteorier kan man gjøre visse betraktninger rundt skolen som sosialiseringsarena. Ikke alle individ gis like muligheter for sin identitetsoppbygging og selvrealisering, noen vil undertrykkes er kjernen i slike teorier. Bernsteins arbeider rundt hvordan skolens språk forholder seg til ulike samfunnsklassers språkbruk, med bakgrunn i hans ‘kode’-begrep hevder dette. Hvilke følger kan vi tenke oss ut fra Bernsteins resultater for mulighetene til det enkelte individ i forhold til selvrealisering? Det offentlige utdanningssystem skal gi alle like muligheter og virke utjevnende, men viser forskning på dette området at det er tilfelle? Nei, mye avhenger av hvilket hjem du kommer fra - kan vi derfor snakke om en form for reproduksjon og opprettholdelse av maktstrukturene i samfunnet? I denne sammenheng: Er det skolens måte å fungere på, eller elevens, som kommer i fokus? Hvem av dem skal tilpasses?


Ansvarlig for innhold: Hans Petter Ulleberg Mail: Hans Petter Ulleberg Sist oppdatert: 22.10.2002.