NTNU SVT-fakultetet Pedagogisk institutt Til NTNUs hovedside

 

Tilbake til Ullebergs hjemmeside



Forelesninger 28.08 - 02.09.99 "Barn og barndom"
Litteratur: Cunningham (1996), Aasen og Haugaløkken (1994)

Forelesning 1: Hva er Barn og barndom?

Ulike syn på barn Ulike syn på barndommen Hva er en god barndom? Kilder til kunnskap om B.dom Hvem sin barndom kjenner vi? Pedagogisering av b.dommen Hvorfor lære om barndommens historie?

Barn og barndom: stikkord antikken og middelalderen

I 1962 kom Philippe Aries’ bok The centuries of childhood ut på engelsk. Barndommens historie het den på norsk da den ble utgitt her i 1980.
Boka var blant de første som forsøkte å vise hvordan synet på barn og barndom har utviklet seg
Aries mener at begrepet om en barndom som en livsfase - slik vi tar det for som en selvfølge i dag - historisk sett er en forholdsvis ny konstruksjon. Før 1600 tallet var barna sett på som små voksne i følge ham, og de ble behandlet på linje med dyr og slaver og tjenere.
Dette har imidlertid blitt imøtegått med en god del kritikk. Og boken til Cunningham tar både utgangspunkt i Aries og likesinnede, samt kritiske røster mot denne type barndomshistorie.  Samlet presenterer Cunningham et nyansert syn på barn og barndom som historiske og sosialt konstruerte størrelser, og drøfter mange interessante problemstillinger.
Eksempelvis viser noen forfattere til at barnedrap var svært vanlig i antikken, mens andre kilder har vist at dette var et marginalt problem eller fenomen. På denne måten får vi et mer nyansert bilde av totaliteten.
Ser vi for eksempel på antikken som periode under ett (ca 500 f. kr. – 500 e.kr.), viser mesteparten av forskningen og kildene at barn er ganske marginaliserte i antikkens Europa. Barndommen som livsfase hadde ikke noen verdi i seg selv slik vi forstår den i dag, og ble for det meste sett på som et potensiale for voksenrollen.
Barn var utilstrekkelige; de manglet voksne egenskaper. Noen steder la man stor vekt på at det var praktfullt dersom barn oppførte seg som voksne: man snakket i Rom om puer senex - det voksne barnet - som var kjennetegnet ved alvor, seriøsitet og flid. Dette ideal går stadig igjen i århundrene fremover - at barna skal kunne oppføre seg som voksne - tilegne seg dyder og skikker, respekt for de voksne.
Som vi ser: her er det ikke et hovedpoeng at barnet i seg selv skal utfolde seg eller leke - det gjorde barn selvfølgelig - men det i seg selv ble ikke sett på som verdifulle egenskaper. Barn blir i antikken vurdert ut fra nyttehensyn ikke ut fra seg selv og den livsfase de skal leve seg gjennom.
Forskeren Wiedemann hevder generelt at man frem til de første 400 år e. Kr hadde en lav interesse for barn og barndom, men at det likevel kan spores en dreining mot et mer barneorientert samfunn over tid, særlig som et resultat av kristendommens syn på mennesket som likeverdige ovenfor Gud. Små barn fikk gjennom kristendommen en høyere status, og barnedåpen bevisstgjorde at de hadde en sjel som måtte få utvikles og pleies med tanke på livet etter døden.
Derfor blir også barnets oppvekst og oppdragelse viktig med tanke på det hinsidige. Barnedrap ble også fordømt av de kristne, selv om man hadde forståelse for at denne grusomme handling i enkelte tilfeller ble ansett som nødvendig blant de fattigste i samfunnet.
Den hellige Augustin hevdet at menneskebarnet var født syndig på grunn av Arvesynden fra Adam, dåpen ville fjerne denne, men uansett hadde enkeltmennesket noen egne onde tilbøyeligheter som måtte undertrykkes. Augustins oppfatning av barnet tilsa at det måtte behandles som voksne og at man selv om de var barn måtte være like strenge med det religiøse og moralske som hos voksne.
Philippe Aries setter frem følgende påstand i sin bok: I middelaldersamfunnet fantes ikke barndomsfølelsen. Er dette riktig? I følge Cunningham så er det feil, og at dette også er feil for antikken. Han mener å ha vist ved en gjennomgang av utallige kilder, at særlig kristendommens påvirkning tilla små barn større betydning enn i antikken, men at de kilder og den forskning som finnes på området i dag viser til at det i begge epoker var en erkjennelse av barndommen som en egen livsfase.
Philippe Aries har mellom annet studert billedkunsten i middelalderen og mener at man ut fra den fremstilling som der gis av barn, ikke fremstiler barndommen. Barn fremstilles heller som miniatyrer av voksne på bildene. Først i den moderne tid, fra 1500 tallet og utover, hevder Aries at det vokste frem en billedkunst som avbildet barn i vanlig hverdagsliv - barn avbildes som barn.
Dette er imidlertid blitt kritisert fra en historiker som heter Forsyth, som påstår at Aries ikke har hatt kjennskap til alle kilder. Selv viser Forsyth til bilder fra 800 til 1100 tallet som avbilder naturalistiske bilder av barn, bildene avspeiler en bevissthet om denne delen av livet som spesiell.
En annen kritikk reises mot Aries i det at han har sett på religiøse bilder, og de trenger ikke nødvendigvis ha noen intensjon om å fremstille barndommen i seg selv - men heller det religiøse budskap generelt.
Samtidig kan det også hevdes, som en kritikk av å  basere sin kunnskap på billedkunst, at de forskjellige barndomstypene som avbildes i malerkunsten gjennom århundrene kan ha mer med endringer i kunsten å gjøre enn med endringer i synet på barn og barndom.
La oss bare kort konkludere med at fra antikken til og med middelalderen, en periode fra ca 500 f kr til 1500 e kr, så ser vi en gradvis utvikling av et mer humant syn på barn og barndom.
Flere kilder viser en omsorg og glede over barna - det er altså ikke bare slik at barn ble behandlet som dårlige og ufullkomne individ. Til tross for at en finner utsagn som at barn var utilstrekkelige og hjelpesløse, forhindret ikke dette at barna fra tidlig av ble sosialisert inn i lokalsamfunnet gjennom både arbeid og deltakelse i ritualer og seremonier.
Først og fremst oppnår barnet høyere status gjennom kristendommen, og spesielt gjennom den ble familien etablert som et sted for følelser og hengivenhet. Kristendommen vektla monogamiet og dette førte til at familien som enhet ble styrket utover mot slutten av middelalderen.

Forelesning 2-3: Barna reddes 1800-

Barna reddes 1800- “Storbyen var blevet et farligt oppholdssted for børn - især i den tid, hvor de ikke opholdt sig i skolen. Havde det 19. århundret stået i skolens tegn, så blev det børnenes fritid som der blev sat fokus på omkring århundreskiftet. Legepladser, feriekolonier, og skolehaver blev opprettet i et forsøg på at imødegå de sorte sider af industrialiseringen og urbaniseringen.” (Ning de Coninck-Smith 1992)

Om lekeplassens oppdragende, sosiale og kulturelle betydning :

Stadsgartner i København J. Bergmann: Barna reddes 1900 - Forelesn 4:Institusjonalisering av barndommen? Barn & Institusjonalisering Grunnskolen Kontantstøtten  
 


Ansvarlig for innhold: Hans Petter Ulleberg Mail: Hans Petter Ulleberg Sist oppdatert: 21.10.2002.