NTNU SVT-fakultetet Pedagogisk institutt Til NTNUs hovedside

 

 

Tilbake til Hans Petter Ullebergs hjemmeside


FORSKNINGSMETODE OG VITENSKAPSETEORI (1)

Hva er VITENSKAP? :a. et fagområde; b. en særegen livsform; c. en planmessig innsats for å innvinne ny kunnskap. Vi tenker nok på vitenskap som mest det siste (c.): at det er en planmessig innsats for å innvinne ny kunnskap om verden og dens fenomener. Og da er vi i denne sammenheng over i begrepet FORSKNING. Forskning er et begrep som vi kan si samler de ambisjoner og metoder som brukes i vitenskapelig innsats.

Hva er FORSKNING? :all faglig innsats som er innsiktet på å gi nye kunnskaper. Kartlegging, analyse, kreativitet og lang søking mot ny erkjennelse. I forskningen brukes bestemte strategier og metoder. Og da blir på mange måter forskning nettopp kunnskap innvunnet gjennom aksepterte metoder, der alle spilleregler innenfor forskersamfunnet er fulgt. Forskning kan skilles ut fra annen virksomhet, gjennom at det i forskningen brukes bestemte regler og prosedyrer for hvordan kunnskap kan innvinnes. Dette kan etterprøves av andre forskere for å kontrollere troverdighet og sannhetsgehalt.

Når vi arbeider med forskning så gjør vi bruk av bestemte strategier og metoder; det vi kaller forskningsmetoder. Og når vi definere hva som er forskning er det gjerne disse metodene vi viser til. Altså hvilke prosedyrer som er fulgt for å nå en bestemt målsetting. Og til ulike målsettinger hører det også ulike metoder til. Er vi for eksempel interessert i å granske og tolke meningsinnholdet i tekster og dokumenter, kalles det gjerne HERMENEUTIKK (fortolkningskunst). Dette er en vanlig metodisk overbygning i f eks historieforskning og i analyser av f eks læreplaner og pedagogiske policydokument. Her vektlegges forskerens evne til å dra ut meningen av et større antall litterære kilder, og granske fenomenet ut fra sin evne til tolkning og forståelse. Et alternativ til dette, og en temmelig sterk forskningstradisjon, er såkalt EMPIRISK forskning. I deler av den empiriske forskning har naturvitenskapens metoder lenge vært et forbilde, med bakgrunn i positivismen. I følge POSITIVISMEN har vi mennesker to, og bare to, kilder til kunnskap: det vi kan iaktta med våre sanser og det vi kan regne ut med vår logiske sans. Vi skal dermed ikke stole på tradisjoner og autoriteter, vi skal ikke hengi oss til løse spekulasjoner, vi skal ikke la følelsene bringe oss ut av fatning. I stedet skal vi kritisk undersøke alle påstander og alle iakttakelser, og bare støtte oss til de fakta som vi kan fastslå med all rimelig sannsynlighet. Disse fakta kan vi senere analysere logisk for å dra slutninger av dem. Det som er positivt gitt; det vi kan se og beskrive ut fra at det er fakta om omverdenen. Her står empirisk kartlegging og analyse sterkt, og samfunnsvitenskapelig forskning (der pedagogikken hører hjemme), har lenge vært preget av positivistiske metoder for hva og hvem vi skal observere og hvordan vi skal gå frem, og hvordan vi skal registrere og analysere innhentede informasjoner. En sterk tradisjon er å systematisk samle inn og analysere data hvor man derpå kan oppdage og kartlegge relevante sammenhenger. Den empiriske forsking har lenge vært dominert av såkalt KVANTITATIVE metoder; metoder som omhandler måling og statistisk bearbeiding av innsamlet materiale. I dag nyttes også i stor grad også KVALITATIVE metoder, der man forsøker å gå bak tallenes tale og innhente dypere informasjon rundt de funn man gjør. Her blir forskeren selv et viktig redskap, og man vektlegger ikke de objektive måleinstrument man omtaler i mer positivistisk orientert forskningstradisjon.

Men poenget er at uansett hvilke metoder man går ut fra, så skal god forskning skal kunne reise relevante spørsmål, gi mulighet for nytenkning og ikke minst være gjennomført på en troverdig metodisk måte.


Ansvarlig for innhold: Hans Petter Ulleberg Mail: Hans Petter Ulleberg Sist oppdatert: 22.10.2002.