Her kommer forrige ukes "eksamensoppgave"-innlevering, denne gang om klassikerne og forskjellene på tradisjonelle og moderne samfunn ¾ et svært sentralt tema innen samfunnsvitenskapene.

Som vanlig følger den innleverte oppgaven først (i svart), deretter kommer mine kommentarer (i rødt).

I samfunnsvitenskapens fremvekst var temaet om overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet særlig sentralt. I denne oppgaven vil jeg se på hva de sosiologiske klassikerne mente kjennetegnet både de tradisjonelle og de moderne samfunnene. Hvem som regnes som de sosiologiske klassikere kan variere noe, men i denne oppgaven velger jeg ut Marx, Durkheim, Weber og Simmel som representanter for den ærbødige tittel. Dette vil bli en overfladisk presentasjon hvor kun de viktigste trekk vil bli vektlagt, noe som er nødvendig for å avgrense oppgaven.

Marx verker fokuserer mest på den voksende industrialiseringen, og overgangen til det moderne samfunn, men vi kan også finne hva han la vekt på i det tradisjonelle samfunn. Livet er preget av arbeid, men vi arbeider kun fordi vi er tvunget til det. Det er en nødvendig handling som framskaffer oss det vi trenger for å overleve. I det tradisjonelle samfunn fikk vi godene direkte ut fra det arbeid som ble utført. Melket vi kua, fikk vi drikke til maten. Hugde vi ved, fikk vi varme i stua osv. På grunn av denne måten å framskaffe de nødvendige godene på, fikk man et personlig forhold til arbeidet. Man kunne føle en tilfredshet ved å se på kornåkeren og tenke at det var verd slitet, for det betydde at man hadde tilstrekkelig med brød gjennom vinteren. I fremveksten av det industrialiserte samfunn derimot, ble arbeidet i stor grad preget av fremmedgjøring. Arbeideren fikk ikke lenger direkte tilgang til det bearbeidete produktet, men lønnen kom i stedet i form av penger. Tilfredsheten som bonden hadde over kornåkeren ble ikke lenger gjeldene for arbeideren som stod ved et samlebånd med løpende mel-poser. Arbeideren ble behandlet som et middel i produksjonsprosessen. Dette førte til at arbeidet ble noe som lå utenfor menneskets vesen, og man fikk derfor ikke realisert seg selv igjennom jobben. Marx mente at denne uutholdelige situasjonen for arbeiderne i det kapitalistiske samfunn, nødvendigvis måtte føre til en revolusjon og et påfølgende kommunistisk samfunn. I den troen så han ikke bare på det kapitalistiske samfunn som negativt, men også som en nødvendighet for å tilslutt nå målet med kommunismen. Et lite apropos her kan være om Marx her "tar igjen" og behandler kapitalismen som et middel og ikke som et formål i seg selv likedan som kapitalismen behandler arbeiderne?

Durkheim skiller mellom det tradisjonelle og moderne samfunnet som henholdsvis mekanisk og organisk solidaritet. Selv om vi kan finne klare trekk på hva Durkheim mener kjennetegner de ulike tidene, er det tilstanden i overgangsfasen mellom disse han har blitt mest husket for. For det er den anomiske tilstanden som er truende for individer og ikke (i alle fall ikke i like stor grad) det mekaniske eller organiske, mener Durkheim. Det mekaniske samfunnet er preget av likheter mellom samfunnsmedlemmer og et indre avhengighetsforhold. En sterk sosial kontroll og et samfunn med klare normer, som i stor grad er uskrevne. Som følge av denne likheten mellom samfunnsmedlemmene har man også lettere for å kunne sette seg inn i andres situasjon, og dermed forstå deres eventuelle problemer eller ønsker. Man støter gjerne borti de samme situasjonene i løpet av livet, og kan ha forståelse for at noen velger å bryte de uskrevne normene i ekstreme situasjoner. Samtidig vil man også bli passet nøye på slik at man holder seg innfor de gitte slingringsgrensene. Å bli gravid utenfor ekteskapet er brudd på en uskreven regel, men gifter man seg med det samme graviditeten oppdages av de vordene foreldre, vil man kunne se det gjennom fingrene og det vil ikke føre til en utstøtelse av samfunnet. Hvis man derimot velger å ikke gifte seg med det samme, eller kanskje velge å ikke leve sammen i det hele tatt, vil man i et mekanisk samfunn risikere å bli stemplet som avvik, og som en naturlig følge av dette falle utenfor fellesskapet. Vel og merke er dette eksempelet rettet mot den tid som Durkheim beskrev som mekanisk, og må ikke forveksles med bygdesamfunnet i dagens Norge, selv om vi også her kan se noen likhetstrekk.

Mens det mekaniske samfunnet er preget av et indre avhengighetsforhold, finner vi i det organiske samfunnet et ytre avhengighetsforhold. Hvert enkelt individ er avhengig av den øvrige organisme som er samfunnet. Det er denne avhengigheten som ligger tilgrunn for den organiske solidaritet. Mens Marx så på samfunnsutviklingen gjennom et konfliktperspektiv, holder Durkheim seg mer til konsensusteorien. For at ikke forholdet mellom de ulike partene skulle bli et utnyttelsesforhold, må det opprettes et sett med nedskreven moralske normer formalisert i et regelverk. Dette kan ses på som en erstatning for den sterke sosiale kontrollen vi finner i det mekaniske samfunn. Durkheim mener at den kulturelle rasjonaliseringen og tilhørende verdsliggjøring og differensiering er et onde. Et onde i den grad at individene i et slikt samfunn blir preget av strek individualitet og fremmedgjøring og uklare normer. For å motvirke dette må man legge vekt på utdanning og gjenreisning av de religiøse idealer (uansett religion). Dette vil hjelpe på å gjenopprette den sosiale integrasjonen.

Weber hadde et ganske oppsiktsvekkende syn på fremveksten av det kapitalistiske samfunn. Han hadde gjort ulike studier av årsaken til denne voksende økonomi-interessen. Her hadde han funnet at det hang nøye sammen med det protestantiske livssynet, og da særlig med det kalvinistiske. Dette begrunnet han med at han i sine studier hadde funnet protestanter i de fleste ledende stillinger innen industrisektoren og næringslivet. Det var også protestanter som stod for undervisningen av de kommende arvtagerne. Viktige trekk ved den kalvinistiske lære gjorde den meget godt egnet for kapitalismen. Predestinasjonslæren forsvarer til en viss grad deres økonomiske interesser. De forholder seg ikke passive til sin skjebne, men er selv aktive i søken etter tegn på at det er akkurat dem som er de utvalgte til evig liv. Man arbeider for guds ære, og jo mer suksessrik man er dess mer prissatt blir man av Gud. Weber studerte også andre lands utvikling og sammenlignet den med utviklingen i vesten. Her peker han på betydningen av rasjonaliteten i det vestlige samfunn. Dette var noe han ikke kunne finne i noen av de andre studiene han gjorde av de andre samfunnene. Og det er denne kulturelle rasjonalitet og den tiltakende målrasjonalitet som gjør samfunnet til et følelseskaldt jernbur, i følge Weber. I det tradisjonelle samfunn finner vi sterke religiøse institusjoner og en rådende sinnelagsetikk, som Weber regner som den "opprinnelige" etikken. Her var det tradisjonell moralske normer basert på religiøse påbud og forbud som var det grunnleggende. I det moderne samfunn derimot blir denne måten å følge lover på erstattet med rasjonell tenkning. Man skulle nå vite hvorfor man skal handle slik eller slik, hvorfor man ikke skal gjøre visse handlinger som man i det tradisjonelle samfunn automatisk godtok som gjeldende lover. Man leter etter forklaringer og begrunnelser noe som også fører til en verdslig gjøring av religionen i vesten. Det er viktig å påpeke at denne rasjonelle måten å tenke på ikke er noe som dukker opp med Weber, men er en tenkning som har vært aktuell helt fra Aristoteles tid i antikke Hellas. Weber legger vekt på at det er en utvikling som har skjedd svært gradvis. Samtidig som denne sorten tenkning er avgrenset til de vestlige kulturer.

Simmel har et nedenfra og opp perspektiv på sosiologien og samfunnet for øvrig. Med det menes at han la vekt på individet som en forutsetning for at det i det hele tatt kunne være snakk om et samfunn. Det er de ulike relasjoner mellom menneskene som ligger til grunn for dette, og de forandrer seg med menneskenes ønsker. Slik kan man også se at et samfunn forandrer seg. Når individene bor tett som i storbyen vil deres relasjoner og ønsker være andre enn i bygdesamfunnet. Her skiller altså Simmel mellom de ulike tankemåtene i det aktuelle samfunn. I bygdesamfunnet tenker menneskene med lynne og i storbyen forstanden. Dette kan forklares med at i en bygd er det få mennesker og man inngår i personlige relasjoner med omtrent alle. Bytter man for eksempel et dyr, vil man samtidig ha andre . De viktigste trekkene er forhåpentligvis likevel med. Det som interessant er å se på deres konsekvent negative syn på det fremvoksende industrisamfunn. Det kan virke som om dette var den store trussel i deres samtid.. Selv om de har funnet frem til noen alternative løsninger, er det stort sett adjektiver som trygg, god, klar osv. som preger deres fremstilling av det tradisjonelle samfunn, mens det moderne samfunn karakteriseres med fremmedgjøring, individualisme, ensomhet og kapitalisme.

Oppgaveteksten fortjener pluss for oversiktligheten. Blant annet bidrar de korte mellomtitlene til at teksten blir lettere å lese, fordi den strukturerer innholdet for leseren. Jeg skal kort kommenterere de seks avsnittene hver for seg.

Innledningen på oppgaven er god: Kort og konsist om hva som følger i besvarelsen! Det er positivt at oppgaven eksplisitt avgrenses til å fokusere på utvalgte klassikere. Valget av de fire, virker naturlig, samtidig som kandidaten signaliserer at hun vet at utvalget av klassikere alltid kan diskuteres. Bra!

Det er ellers greit å være beskjeden ¾ men det kan bli litt for voldsomt å understreke at det som følger er en "overfladisk presentasjon"!

Oppgaveteksten berører de mest sentrale delene av Marx' samfunnslære, selv om det fokuseres mest på fremmedgjøringen, som kandidaten for øvrig synes å ha et rimelig godt grep på.

Derimot mangler det elementer fra andre deler av Marx' teorier om det moderne samfunnet, f.eks. den grunnleggende konflikten mellom proletariat og borgerskap (ut fra eierskap til produksjonsmidlene) som står svært sentralt i Marx beskrivelser av de moderne samfunnene.

Ellers liker jeg at studentene er kritiske til klassikerne, slik som kandidaten prøver å være i det siste avsnittet her. Det er i seg selv et pluss. Problemet her er at dette apropos'et burde ha vært utdypet litt mer for å gi skikkelig mening.

Durkheims skille mellom mekanisk og organisk solidaritet er godt beskrevet, og trenger egentlig ikke så mange kommentarer. Jeg blir imidlertid litt usikker på hva som menes i begynnelsen av avsnittet:

Selv om vi kan finne klare trekk på hva Durkheim mener kjennetegner de ulike tidene, er det tilstanden i overgangsfasen mellom disse han har blitt mest husket for. For det er den anomiske tilstanden som er truende for individer og ikke (i alle fall ikke i like stor grad) det mekaniske eller organiske, mener Durkheim.

Her blir jeg litt usikker på hva som menes, og om kandidaten har misforstått hvordan begrepsparet organisk/mekanisk solidaritet står i forhold til anomi-begrepet? Kort sagt ¾ prøv alltid å være så nøyaktig som mulig i formuleringene, slik at leseren ikke kan misforstå.

Igjen en god gjennomgang, som ikke trenger særlige kommentarer.

For å gjenta meg selv: Igjen en god gjennomgang, som ikke trenger særlige kommentarer.

Svært bra avslutning ¾ her forsøker kandidaten å trekke sammen fremstillingen i noen mer overordnede betraktninger, som i tillegg er formulert på en "selvstendig" måte (dvs. at det ikke virker som om den er hentet rett ut fra læreboka). Oppsummeringen er verdt å gjengi i sin helhet:

Det som interessant er å se på deres konsekvent negative syn på det fremvoksende industrisamfunn. Det kan virke som om dette var den store trussel i deres samtid.. Selv om de har funnet frem til noen alternative løsninger, er det stort sett adjektiver som trygg, god, klar osv. som preger deres fremstilling av det tradisjonelle samfunn, mens det moderne samfunn karakteriseres med fremmedgjøring, individualisme, ensomhet og kapitalisme.

Samtidig (for å være vanskelig) kan det påpekes at selv om Marx også så kapitalismen som et destruktivt samfunn, så var kapitalismen for ham en nødvendig overgangsfase på veien mot det gode samfunn, kommunismen (slik som også kandidaten antyder tidligere i oppgaven).

Alt i alt er dette en svært god oppgave, som nok ville ha ligget i grenseland mellom A og B hvis det hadde vært en reell eksamensoppgave. Det er noen små unøyaktigheter, men alt i alt gir kandidaten inntrykk av å ha god oversikt over pensum og gode evner til klar skriftlig fremstilling.

Spesielt bra er det at kandidaten enkelte steder trekker sammenligninger mellom de ulike klassikerne (f.eks. forskjellene mellom Marx og Durkheim i forhold til konflikt og harmoni), og at man forsøker å være kritisk/spørrende (f.eks. Simmel og mobiltelefon). Dette viser at kandidaten har et selvstendig forhold til stoffet ¾ og det er veldig bra!

Naturlig nok er det enkelte steder der flere elementer kunne vært trukket inn drøftingen, der fremstillingen blir litt unyansert, ufullstendig og uklar. Men samtidig: dette er en eksamensbesvarelse ¾ og da kan man ikke forvente "feilfrie" tekster! Det gjør i alle fall ikke sensorene.

Det er ellers en ganske lang oppgave, og det er greit, etter som lengden på denne oppgaven ikke går på bekostning av kvaliteten på det som skrives. Følgende huskeregel er grei å huske: Det er bedre å skrive kort & godt enn langt & dårlig! (men det beste er selvsagt langt & godt)

Ellers ¾ for ordens skyld: Selv om denne besvarelsen er god, så må dere ikke ta den som en noen fasit på denne oppgaveteksten. Det er mange andre måter å skrive en slik oppgave på. Blant annet kunne man ha trukket inn andre klassikere, f.eks. Tönnies og Smith.

De enkelte klassikerne kunne også vært behandlet annerledes, f.eks. kunne diskusjonen av Webers teorier ha lagt enda større vekt på formålsrasjonalitetens fremvekst og inneholdt mindre stoff om de kalvinistiske røttene.

Med andre ord: Det finnes ingen "fasit" som bestemmer hva som er en "korrekt" oppgave. De aller fleste oppgavetekstene kan løses på flere ulike måter. Det viktige er at du viser at du har god oversikt over pensum, at du er i stand til å formidle stoffet på en klar og oversiktlig måte, og at du viser evne til selvstendig og kritisk tenking.

Johan Fredrik Rye