Oppgavetekst: "Hva er forskjellene mellom kausale og intensjonale menneskemodeller?"

Nok en gang er det en god oppgavebesvarelse som legges ut på nett-sidene. Det er tydelig at den som har skrevet denne besvarelsen...

1) har rimelig god oversikt over stoffet,

2) har konsentrert seg om å presentere de viktigste sidene ved forholdet mellom kausale/intensjonale menneskemodeller (utelatt detaljer), og

3) er i stand til å bruke stoffet aktivt og selvstendig – noe som blir tydelig på grunn av den rike eksempelbruken.

Noen mangler er det likevel – og jeg tror derfor ikke det ville blitt absolutt toppkarakter med en slik besvarelse. Men en B ville en slik besvarelse ha fortjent.

En tilsvarende oppgave ble for øvrig gitt på eksamen høsten 2001.

Men over til ukens besvarelse (i svart) og etter hvert også de mer konkrete kommentarene (i rødt).

Oppgaven går ut på å forklare forskjellen mellom kausale- og intensjonale menneskemodeller. Da blir det naturlig å først gi en kort beskrivelse av hva menneskemodeller først og fremst er.

Menneskemodeller er ulike måter på å oppfatte hva det er å være menneske, og hva som gjør at det handler som det gjør. Menneskemodeller finner en overalt i samfunnet, det er så og si innebygd i en selv. En forsøker stadig å finne ut hva et menneske er, som for eksempel i forhold til en datamaskin. Om en person ser en venn av seg gjøre en uoverilt handling, vil denne mest sannsynlig drøfte hvorfor kameraten gjorde dette.

I samfunnsvitenskapen brukes menneskemodeller i forskningen og til å formulere ulike teorier om mennsker og samfunn. De spiller inn på hvordan samfunnsviterene og forskerene tenker, hvordan de arberider, og hva de kommer frem til.

Det er fire typer syn på statusen til menneskemodellene, og derav fire typer kritikker av dem. Ved kristisk diskusjon, reises spørsmål av ulik art; noen er mer radikale enn andre. Det er mulig å skille mellom to hovedtyper av spørsmal. Det ene går på om mennesket handler på grunnlag av årsaker, det andre om det handler på grunnlag av visse grunner. En skiller mellom årsaker og grunner, da årsaker kan forklare, men ikke begrunne en menneskelig handling. Å redegjøre for grunnene, derimot, vil gi en begrunnelese.

Disse to ulike spørsmålene leder til to hovedtyper av menneskemodeller; den kausale og intensjonale.

I kausale menneskemodeller reises det spørsmål om hvilken kausal (det vil si årsak- virkning) faktor som er den viktigste for å forklare en menneskelig handling. Det er oftest strid om det er sosiale, bioligiske eller psykoligiske kausale faktorer. Det er altså enighet om at de kan forklares kausalt. En ser med andre ord på årsakene som ligger bak en handling. Dette gjøres ved å vise til hendelser tidligere i tid, eller generelle lovmessigheter (som for eksempel Freuds psykoanalyse eller arvelig belastning). En plasserer slike faktorer utenfor menneskets bevissthet, ofte er det ikke klar over årsakene til en handling selv.

En kvinne dreper faren sin. Det kommer snart frem at hun ble seksuelt misbrukt av han gjennom hele barndommen. Hun husker ikke selv at hun gjorde det, og hun hadde fortrengt misbruket over lang tid. Handlingen forklares, men begrunnes ikke. Forklaringen ligger i misbruket, men det er ingen akseptert gunn i henhold til normative standarder i det norske samfunnet. Handlingen foregikk sannsynligvis på grunn av faktorer som virket i kvinnens underbevissthet.

Ved å mene at en menneskelig handling kan forklares kausalt, stiller en sammfunnsvitenskapen på lik linje med naturvitenskapen, som utelukkende baserer seg på kausale forklaringer og lovmessigheter. En kan snakke om vitenskapelig monisme, der altså all vitenskap sidestilles.

I intensjonale menneskemodeller, derimot, spørres det om menneskelige handlinger kan forklares kausalt i det hele tatt. De som reiser dette spørsmålet, mener at disse heller må forklares intensjonalt. Med andre ord, en må vise til hvordan en person resonnerer i forhold til hva han/ hun vet og tror. En ser altså på hvilke grunner, utfra personens perpektiv, for å forklare en handling. En plasserer slike grunnene i menneskets bevissthet, det er selv klar over hvorfor det handler som det gjør.

En mann bryter en avtale med kameraten sin. Han begrunner det med at samboeren fødte. Han begrunner altså handlingen sin, og det er nå opp til kameraten å bedømme om han synes det er en god grunn og dermed akseptabel handling. Avtalebruddet skjedde bevisst fra mannens side.

De som mener at menneskelige handlinger kan forklares intensjonalt, stiller ikke samfunnsvitenskapen på linje med naturvitenskapen. Samfunnsvitenskapen (og også humanvitenskapen) kan ikke basere seg utelukkende på kausale forklaringer. En kan snakke om vitenskapelig dualisme, som er det motsatte av monisme.

Spørsmålet om menneskelig handlinger kan forklares kausalt, er derfor mer radikalt enn spørsmålet om hvilken kausal faktor som er viktigst. Det reiser spørsmål om hva samfunnsvitenskap er; hva den skal basere seg på i sine teorier og sin forskning.

Det er mye bra i denne besvarelsen. Som antydet innledningsvis, er det spesielt tre ting som virker positivt på leseren, og som godt kan gjentas: Tekstens forfatter...

1) har rimelig god oversikt over stoffet,

2) har konsentrert seg om å presentere de viktigste sidene ved forholdet mellom kausale/intensjonale menneskemodeller, og

3) er i stand til å bruke stoffet aktivt og selvstendig – noe som blir tydelig på grunn av den rike eksempelbruken.

Videre flyter språket i all hovedsak greit. Det er noen skrivefeil, og enkelte steder blir det litt uklart hva som egentlig menes, men jevnt over er fremstillingen fin.

Dette – å skrive godt – er generelt noe som man bør jobbe mye med.

Grei definisjon på menneskemodeller innledningsvis. Bra at man ser at menneskemodeller brukes både i hverdagen og i forskningen, og at valg av menneskemodell har konsekvenser for forskningspraksisen.

Bra at besvarelsen setter skillet mellom kausale/intensjonale menneskemodeller i forbindelse med skillet mellom monoisme og dualisme – se nedenfor.

I det tredje avsnittet skrives det om "fire typer syn på statusen til menneskemodellene...". Dette avsnittet er uklart. Selv trodde jeg at teksten referer til det som Grimen kaller "Menneskemodellers vitenskapsteoretiske status" (s. 72), men dette viser seg ikke å være tilfellet. I stedet refereres det til de fire ulike typene kausale menneskemodeller (men i neste avsnitt refereres det kun til tre av disse – har utelatt det som Grimen kaller omgivelsesmessige).

I det hele tatt blir dette litt for rotete, og dette er det største ankepunktet mot denne besvarelsen.

Disse uklarhetene til tross – man har fortsatt inntrykk av at tekstforfatteren i det store og hele har en rimelig grei oversikt over stoffet.

Det kan ellers synes som tekstforfatteren blander sammen deskriptive og normative sider ved de intensjonale menneskemodellene. Å oppfatte mennesket som intensjonalt handlende (å forklare en handling utfra et individs ønske/hensikt om å oppnå ett eller annet), er ikke det samme som å forsvare denne handlingen moralsk, at den er akseptabel.

Et eksempel: Man kan forklare Hitlers oppstart av den annen verdenskrig ut fra en intensjonal menneskemodell (Hitler ønsket å etablere Tyskland som den førende nasjon i Europa), men det betyr på ingen måte at invasjonen i Polen i september 1939 dermed blir akseptabel!

Besvarelsen mangler for øvrig en del tema/argumenter fra lærebokas behandling av menneskemodeller. Det er ikke noe krav om at man må ta med "alt" som står i boka (tvert i mot er det viktig å velge ut det viktigste). Samtidig er det ofte lett å skåre gode bonus-poeng ved å flette inn forskjellige elementer fra pensum.

I denne besvarelsen kunne man for eksempel kort ha trukket inn elementer fra "Menneskemodellenes vitenskapsteoretiske status" (Grimen s. 72f).

De mest avanserte besvarelser ville også ha trukket inn Grimens avsnitt om "Menneskemodeller og sosial orden" (s. 79), og gjengitt J.C. Alexanders' argumenter (de som gjorde dette i fjor høst, endte svært ofte opp med en A-karakter)

Det er ofte også smart å trekke andre deler av pensum – da får man vist frem at man også har det "store" overblikket over fagets innhold. Hva med å bruke f.eks. Durkheims menneskemodeller som eksempel?

Men – viktig kjøreregel: Det er bra å trekke inn eksempler fra andre deler av pensum når du behersker dette (f.eks. forklare hvordan Durkheim arbeidet ut fra en kausal menneskemodell). Derimot skal du la være å skrive om ting du ikke har kunnskap om – dårlige eksempler, misvisende referanser til klassikerne etc. er ikke særlig smart!

Alt for mange har tatt slike sjanser på eksamen, og har fått betale for det i form av dårlige karakterer!

Vel – det var det for denne gang.

Johan Fredrik Rye